Hvis du kunne ha valgt mellom keisersnitt og vanlig fødsel, hva ville du ha valgt da? Og hvorfor?
Dette er noe jeg har tenkt mye på, siden jeg hele tiden har syntes fødsel virker så skummelt. Synes fødselsvideoer er ekkle og hele prosessen virker smertefull og umulig. Jeg er redd noe kan gå galt og at kroppen ikke ska takle prosessen, selv om den er laget for å tåle det. Det hjelper ikke å tenke på at jeg har uregelmessige hjertebank under stress, og tanken på at det kan slå ut under en fødsel er veldig skremmende. Derfor hadde jeg egentlig bestemt meg for å kjempe for å få keisersnitt.
Men etter å ha lest om keisersnitt så virker ikke det så mye bedre. Har lest om mange som sliter etter inngrepet, og det er vist mer risikofylt enn en normal fødsel. Dessuten må man være rolig i 6 uker, man kan ikke bære tungt, det blir vanskelig å bære sin egen baby og man trenger kanskje hjelp med det meste. Det frister ikke så mye når alternativet er at man kan opp å stå,gå,løpe og være aktiv allerede neste dag. Er også livredd for å bli skjært opp, redd for blod og liker ikke å ha sår og arr på kroppen. Derfor frister ikke keisersnitt så mye likevel.
Men babyen måå jo ut uansett. Sånn er det bare; på en aller annen måte må han ut. Jeg gleder meg egentlig til å se hvor godt jeg tåler smertene, jeg tror jeg kommer til å bli overasket over min egen kropps styrke. Blir spennende å se hvordan smerteterskelen er. For noen synes jo ikke fødsel er noe spesielt vondt, mens andre mener de aldri skal gå gjennom det igjen fordi de har hatt en dårlig opplevelse. Nei, alle fødsler er forskjellig. Jeg er veldig spent!!
Helt klart vanlig fødsel, jeg ble satt igang og min fødsel var helt grusom.. men en vanlig fødsel er bedre for mor og barn, det er bra for barnet og bli født vaginalt. Mamma tok KS med den minste broren min, og det er ikke bare bare, hun sa det føltes kjempe ekkelt ut, i tillegg får du et stygt arr, og vekten går saktere av. Det er også større risiko for at noe kan skje med mor om man velger KS.
Vanlig fødsel, tror jeg. Det kommer helt an på forløpet. Jeg kommer i hvert fall til å forlange en pedimetri, i tilfelle ungen er stor i forhold til hoftene mine, f.eks. Jeg ønsker å være ved bevissthet når ungen min kommer til verden. Samtidig… det er mye galt som kan skje. Lystgass skal jeg i hvert fall ha!!
Jeg har prøvd tre typer fødsel (ja, det er mulig), og alt er like “ille” etter min erfaring. Første mann ble forløst ved akutt keisersnitt, så jeg fikk full narkose. Etterpå er det smertefult i såret, men det går ganske raskt over, og du får smertestillende, men det er litt mer smerte den første tiden med babyen. Tvilling 1 fødte jeg vaginalt, det var tøft, men jeg klarte det, og var utrolig stolt av meg selv etterrpå, det var en kjempe god følelse. Tvilling 2 ble det litt komplikasjoner med, så igjen ble jeg lagt i narkose, mens legen hentet henne ut “mauelt”, altså slapp jeg keisersnitt. Den rekonvalsesnstiden var verre enn ved keisernittet.
Men du skal jo bare føde en baby, så når den er ute er det jo bare morkaken igjen, og da har du verdens beste belønning hos deg 🙂
Det er en grunn til at vaginalfødsel anbefales, så lenge ikke noe spesielt taler for noe annet. Man kommer seg, normalt, mye raskere enn etter et keisersnitt. Ikke tenkt så mye på fødselen, skriv en fødselsplan, som du har sammen med papirene dine. Der skriver du om du ønsker smertestillende, akupunktur (hvis det er tilbud der du skal føde), om du vil ha varmt bad (igjen, hvis det er et tilbud), om du vil at far (eller noen andre) skal klippe navlestrengen osv. Etter at planen er skrevet kan du ta den med på en kontroll for å se om alt ser ok ut. Deretter tenker du ikke så mye på det før du faktisk skal føde. Det var rådet jeg fikk, slik at jeg ikke skulle bruke så mye tid og energi på å grue meg.
Lykke til!
Helt enig med deg, etter alt jeg har lest virker det som vaginalt fødsel er det beste for en selv og barnet. LYKKE TIL =D
Personlig så ville jeg aldri i verden ha valgt keisersnitt, ikke om jeg hadde hatt muligheten en gang. Min pjokk ville ikke ut og jordmor foreslo å skjære han ut (altså keisersnitt), men jeg hyla i smerte og sa “IKKE FAEN!” Pressa som en helt uten pressrier kun på vilje og fikk til slutt dratt han brutalt ut med sugekopp. Jeg hadde epidural ca halvparten av tiden (12 timer), men de skrudde den av rett før jeg skulle presse slik at jeg hadde følelse under forløsning.
Helt sykt vondt gjorde det der og da. Pressinga var det verste for min del siden jeg ikke hadde pressrier og fordi Kevin var stjernekikker (lå med ansiktet opp) og ikke ville ut. Men etter de to timene det varte så var alt over og jeg hadde verdens vakreste babyen på magen.
For min del hadde det vært ett stort nederlag å ende opp med keisersnitt og jeg hadde følt med veldig misslykka som mor som “ikke en gang klarte å føde ungen min normalt”… Det måtte ha stått om livet til ungen for at jeg skulle “valgt” keisersnitt, og aldri i verden planlagt.
Å føde sønnen min normalt er det beste og største jeg noengang har opplevd i livet mitt, og en stor grunn til at jeg skal utdanne meg til jordmor! 🙂
Lykke til, Linda. Det kommer nok til å gå kjempebra! 😉
vaginal fødsel, uten tvil.
Jeg har selv opplevd to vanlige fødsler, også uten smertelindring. Skal ikke lyve å si at det ikke gjør vondt å føde, men i mitt tilfelle helt overkommelig. Har opplevd ting som er vondere.
Jeg får frysninger av å tenke på KS, at noen skal skjære opp kroppen min. Glad det ikke var nødvendig.
Som du sier selv, vi er skapt for å føde. Noen har medisinske/fysiske utfordringer som gjør det vanskelig. Men ellers har vi en urkraft inni oss vi bare trenger tro på.
alfa omega er trygge personer og omgivelser under fødselen, og troen på seg selv. Jeg ser på meg selv som ganske lite hardfør hehe. Men synes det var spennende å virkelig kjenne at jeg fødte. Føler meg veldig stolt av det idag.
Lykke til, det går nok helt sikkert fint!