Jeg må innrømme jeg holdt håpet oppe da behandleren min lovte at jeg skulle bli helt bra i ryggen etter to behandlinger. Jeg visste vell innerst inne at det ikke kom til å skje, men jeg kunne iallefall håpe. Men det gikk slik jeg trodde, etter to behandlinger kom konkusjonen: Det er ikke mer jeg kan gjøre. Dette går over av seg selv!
SÅ står jeg her da, med ryggen på halv 12. På bedringens vei, men langt fra bra. Det er utrolig hvordan mennesker tilpasser seg situasjoner, og det har jeg også gjort. Jeg må gjøre ting annerledes nå som ryggen ikke funker, og har lært meg å leve den nye hverdagen deretter:
- Når baby skal bæres inn og ut av bil, bør jeg unngå å bære bilstolen samtidig. Det blir for tungt
- Når jeg skal reise meg fra sittende stilling, må jeg dra meg opp etter hendene
- Skal jeg gå mye, må jeg gå delvis sidelengs, ellers kan jeg risikere å falle sammen
Nå håper jeg bare at jeg blir bedre ettersom jeg tar tiden til hjelp. Jeg kjenner jo jeg er på bedringesvei, men det er langt til målet enda! Får vell bare være tålmodig enn så lenge