Etter å ha lest alle de sjokkerende historiene om utvekslingsstudenter i USA og deres opplevelser i media, fikk jeg lyst til å dele min egen historie fra den gangen jeg var utvekslingsstudent i England.

Da jeg gikk 2.året på VGS fikk jeg og noen andre elever muligheten til å ta skoleåret i England. Den muligheten kunne jeg ikke si nei til, for jeg har alltid vært slik at jeg ønsker å oppleve mest mulig, og sier ikke nei til en utfordring eller en fantastisk opplevelse når muligheten byr seg.

Da vi kom til England fikk vi tildelt forskjellige familier i forskjellige byer. Vi reiste ikke gjennom noe utvekslingsbyrå, men gjennom et samarbeid skolen hadde på den tiden. Jeg endte opp i en småby like utenfor byen Norwich, et stykke nord for London. Der ble jeg plassert hos en familie som besto av en eldre dame og en eldre mann, som hadde voksne barn på hver sin kant, som hadde flyttet ut for mange år siden. Dette paret jeg havnet hos hadde nettopp blitt samboere, og var nyforelsket. De var kristne, og dro i kirken hver uke. So far, so good?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fruen i huset jobbet på skolen der jeg gikk, og deretter gikk det sakte downhill.

Jeg stortrivdes i min nye tilværelse, fikk masse nye venner og bekjentskaper, og koset meg med å utforske en ny by. Jeg ble kjent med mange på skolen, og hadde mye å finne på til enhver tid. Alt var egentlig akkurat slik jeg hadde håpet og drømt om, bortsett fra boforholdene ifb med måltid. 

Her skal du få høre hvordan boforholdene var: Jeg hadde eget rom, rett ved siden av badet. Noe som var helt perfekt. Jeg hadde egen seng og pult på rommet, og huset var greit ryddig, rent og luktet helt ok. Men når det kommer til mat forholdene var det verre? Her var det ikke mye å hente for å si det slik. Når vi skulle spise middag sammen, fikk jeg en bitteliten porsjon, og ble aldri mett. Mannen i huset fikk masse mat, men vi damene skulle ikke spise noe virket det som. Og ble jeg ikke mett, fikk jeg ikke mer mat. Jeg gikk konstant sulten, og måtte dra på butikken å kjøpe meg mat om jeg skulle bli mett. Jeg ble sett rart på om jeg forsynte meg utenom måltidene, og det hele ble bare ubehagelig.

I denne perioden utviklet jeg også halvveis spiseforstyrrelser fordi jeg aldri fikk kjenne metthetsfølelsen uten å måtte komme meg ut av huset å få tak i mat. Jeg som var vant til å spise ofte og ha fri tilgang på mat, måtte ut av huset for å finne mat. Det skal sies at mat var inkludert i den månedlige avgiften, men mamma måtte stadig føre over penger slik at jeg skulle bli mett. Kan kanskje undre litt på om de hadde meg der for å tjene penger? For de fikk utbetalt en ganske god sum per måned for å ha meg boende der, og øke utgiftene på matbudsjettet med en person ekstra i hus, så det ikke ut til å være villige til.

Dette ble selvfølgelig tatt opp med skolen og kontaktpersonen jeg hadde gjennom Norge, men fra skolen fikk jeg bare høre at jeg skulle være takknemlig som var så heldig at jeg fikk bo hos dette paret. De var populære i nærmiljøet, og siden hun jobbet på skolen kunne ikke de på skolen skjønne at det var problemer å bo hos henne. Det hele endte med at jeg reiste tilbake til Norge etter noen måneder, for så å fullføre skoleåret i Norge i stedet.

Men selv om opplevelsen rundt familien var litt på kanten, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg dro. Jeg har minner forlivet etter denne turen!  De som har muligheten burde virkelig kaste seg på, men skulle det skje urett, så må man si fra! Om man så reiser hjem fordi ingenting blir gjort, så har man i alle fall prøvd.