Jeg er utrolig imponert over meg selv de siste ukene, jeg har slått flere personlige rekorder, og overrasket meg selv flere ganger på kort tid. På Mandagen fikk jeg ny rekord på løpetur, for da jeg var ute på og løp i 70 minutter. Ikke bare løp jeg, men jeg hadde med meg barnevogn på slep også, noe som gjorde turen ekstra tung.
Det er ikke mange månedene siden jeg var ekstremt slapp og ikke greide å gjøre noe annet enn å dra på jobb, litt husarbeid og sove. Men nå begynner energien å komme seg. Jeg eeeelsker å løpe, og har alltid likt løping. Da jeg gikk på vidregående så løp jeg 1,5 timer flere dager i uken! Men det begynner å bli noen år siden.
Derfor er jeg superstolt for at jeg for første gang etter å ha fått barn, greide å løpe i 70 minutter. De fleste måler hvor langt de løper og ikke hvor lenge. For noen er antall kilometer det viktigste. Men for meg er ikke Km viktig i det hele tatt, for meg handler det kun om hvor lenge jeg greier å holde ut.
Ikke nok med at jeg fikk ny rekord på Mandag, men på Tirsdagen slo jeg igjen rekorden min. Da løp jeg 90 minutter. Jeg er så stolt! Jeg føler meg så levende når jeg har energi til å trene, og merker at trening også gir masse energi tilbake.
I dag har jeg en velfortjent treningsfri dag, ikke fordi jeg selv vil det selv, men fordi jeg er hjemme alene med barna. Og det er sikkert bare godt, for jeg er fortsatt småsliten etter gårsdagens tur. Men fy så stolt jeg er! Nå gleder jeg meg til neste løpetur. Jeg tviler p åat den blir på 90 minutter, men jeg er superfornøyd med 60 minutter også jeg da.
Deilig å få til både jobb og trening, og å fungere godt i hverdagen igjen. Endelig!!! 
