I det siste har jeg hatt problemer med ryggsmerter. Disse smertene kommer periodevis, og nå i de siste ukene har jeg vært inne i en dårlig periode. Det som skiller denne gangen fra alle andre ganger,er at jeg ikke har bært noe tungt, men ryggsmertene har kommet likevel. Dette hindrer meg i å gjøre det jeg har lyst til å gjøre om dagene – noe som er utrolig kjedelig. Jeg må alltid passe på så jeg ikke gjør noe som gir mer smerter. Når det er for vondt må jeg legge meg ned og gi ryggen hvile.
Det er slitsomt å ha det slik, og bare leve livet hallveis. Føler at livet er på vent de periodene jeg har mest smerter. Men på ST.Olavs har ryggspesialistene forsøkt å overbevise meg om at vi har ryggen for å bevege oss, og den er der som en del av kroppen fordi vi skal greie å bevege på oss. Hos meg har det vært umulig til tider, fordi det har ført til mer smerter. Men i går var jeg møkklei av å ha det slik, og jeg hadde veldig lyst å dra på en joggetur. Det er ingenting som får meg til å føle meg mer levende enn joggetur meg god musikk på øret.
Smart, eller veldig dumt?
Legene sier jo jeg skal bevege meg. Og at jeg skal gjøre det jeg vil! SÅ i går gjorde jeg noe jeg aldri hadde kommet til å gjort, om jeg ikke hadde vært så dritalei! Jeg dro faktisk ut på den etterlengtede joggeturen, selv med ryggsmerter. Smertene kom og gikk gjennom hele løpeturen, men jeg presset meg likevel. For det er så deilig å jogge!
Da jeg var ferdig stivnet ryggen litt, men etter å ha tøyet ut så skjedde det noe helt utrolig: SMERTENE VAR BORTE. Halleluja, for en følelse. Det var magisk å ikke ha noen ryggsmerter. I dag er jeg også bedre enn jeg var tidligere, så jeg tror jeg skal ta kjangsen på en joggetur i dag også.
Kanskje legene trossalt har rett?! (det får tiden vise, men de er jo eksperter så foreløpig lever jeg i troa)
