En god gjerning

Siden vi skal flytte snart så har jeg gått gjennom skapet mitt og alle klærne jeg har lagret rundtomkring i leiligheten. Jeg har kastet 2 svartsekker med klær og sko. Og fant frem mye jeg skulle gi bort. Fikk vite at Fretex har en container rett ved her vi bor, så jeg har vært flere turer og levert klær der. Har vell gitt fra meg 4 svartsekker med klær og sko til nå, og mer skal det bli etterhvert! Fint å gjøre en god gjerning istedet for å kaste klærne. For MYE av det er helt ubrukt, slik som mange fine kjoler osvosv… 


Yey!

En perfekt liten baby

Å være mamma er ubeskrivelig fantastisk! Det går virkelig ikke an å sette ord på det, fordi det er så magisk! Babyen vår er kjempe god og snill hele tiden, og han skriker sjelden. Hvis han gråter er det lett å finne ut hvorfor, enten så vil han ha mat, bli skiftet på, ellers så vil han bare bæres og vugges. Og med en gang vi gjør det han signaliserer så slutter han å gråte. Jeg så for meg at babyer gråter mye, men det er ikke tilfelle her. Han er bare helt fantastisk god og snill!


 

ÆSJ

Jeg har bare en ting å si: “ÆSJ”!! Vi har fått maurproblem igjen i leiligheten. Nå har vi ikke vært plaget med maur siden forrige sommer, men siden det er så mildt ute nå, har mauren kommet tilbake. Maur er noe av det hæsligste jeg vet om. Og det er ikke fordi vi ikke har det rent nok, for jeg vasker gulv og benker hver eneste dag!

I natt voknet jeg av at det killet litt på arma. Da jeg åpnet øynene så jeg at det var fordi det var en maur som kravlet over arma mi. Fysj! Og i går hadde vi ei maur på madrassen i senga. Da søstra mi var på besøk i dag fikk hun plutselig ei maur på arma si, og det kravler flere over gulvet om dagen. 

Derfor skaffet vi endelig et maurmiddel som vi skal legge ut i leiligheten, håper det funker!!! ELlers vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for slik greier jeg ikke bo mye lengre!! Gleder meg til å flytte om noen måneder!


Maur: Stay away!

Har du noen gode maurtips å gi meg?

Så hyggelig!

At babyen vår får så mange fine gaver! Her er blandt annet noe han har fått i det siste:


 

 

Ut på tur

Jeg har bestemt meg for at lillegull skal få minst en time trilletur hver eneste dag, uansett hva! Fordi han fortjener friskluft, og jeg trenger trimmen. I dag gikk vi to turer, det ble en timestur først og 3 kvarter senere på dagen. Kondisen min er på bunn, og hver gang jeg går tur glemmer jeg vannflaske, noe jeg desperat trenger i løpet av turen. Men det går som oftest bra.

Det er så koselig å gå på trilletur! Jeg gleder meg til vi flytter og vi får litt flere turmuligheter. Her vi bor nå er det litt for mange biler og trafikk, og jeg liker ikke å utsette han for eksos og skit som svever i luften. Blir godt å komme til en litt mer landlig plass. 

Når jeg trimmer nå så merker jeg at jeg får veldig vondt i magen, sikkert i såret som skal gro. Desto mer jeg anstrenger meg, desto vondere blir det. Men det er jo ikke så rart det gjør litt vondt når det er et sår inni magen. Det blir nok bedre etter hvert, og det er nok en grunn til at man ikke skal begynne å hard-trene før det har gått 6 uker og man har vært på kontroll. 


Elsker vogna vår! Den kommer seg frem over alt! Uansett føre, både over snøhauger og slapsete veier! Love!

Barsel på St. Olavs Hospital

Da vi skulle på Barsel på St.Olavs etter fødselen ble vi overflyttet til barselavdelingen på sykehuset og ikke på barselhotellet. Dette fordi de skulle ta blodprøver av babyen, i og med at jeg hadde lekket fostervann. De skulle nemlig følge med om babyen hadde noen infeksjoner, noe de har større kjangse for å få når man lekker fostervann, eller når vannet har gått tidlig. 

Vi fikk eget rom med stort bad, Tv over senga med internett og muligheter for å styre belysning i rommet fra TVskjermen. Et ganske fint og realt rom. Er veldig fornøyd med all oppfølging vi fikk på sykehuset. Ansatte  kom innom flere ganger om dagen og lærte oss å stelle babyen, bade han, ulike ammestillinger ble vist og ellers hadde de mange gode råd og tips. Følte vi var i veldig gode hender der på barsel. Vi kunne spørre om alt vi lurte på, til alle døgnets tider! Det var noe av det vi var litt nervøse for den dagen vi skulle hjem for første gang med ny baby – da hadde vi plutselig ikke alle de jordmødrene å spørre om ulike ting. (men det gikk overraskende bra det også!:) Man hadde en knapp på rommet på Barsel man kunne trykke på, som ga signal til de ansatte at de skulle komme innom. Vi brukte knappen flittig, for å utnytte oss av kunnskapen deres før vi skulle dra derfra. Anbefales virkelig!

Mat ble servert 4 ganger per dag, et godt utvalg med både mat, drikke og frukt. Selv om matlysten var på bunn rett etter fødsel og dagene deretter  så var det godt å ha så mye å velge i. Fikk varm-måltid 2 ganger per dag, og det er jo ikke verst det heller.

Jeg hadde egentlig planer om å dra hjem fra barsel en dag før tiden fordi jeg synes det var litt kjedelig å bare være på et lite rom hele dagen, men fant ut at jeg lærte så mye alle dagene jeg var der, at det var verd å få med seg de 3 dagene man skal være der. Man bli jo ikke utlært på 3 dager, men rekker å få innføring i ganske mye!


Søte guttene mine <3  

 

Nydelig gave fra Lukas Bestemor

 

Twisted!

Jeg har alltid vært veldig usikker på om jeg ønsker å være den som legger ut mange bilder av babyen min, for jeg synes mange går litt for langt når de legger ut bilder, og ikke har noen hemninger angående hva de legger ut. Jeg vil at babyen min skal bestemme selv om hvilke bilder som skal legges på nettet, og han e jo for liten til å kunne velge selv nå. Men å legge ut noen få bilder er det jo egentlig ikke noe galt i. Men et sted går grensen. Tror ikke jeg kommer til å legge ut mange bilder av han på bloggen, kun de jeg allerede har lagt ut nå, og kanskje noen til… 

Hva er din mening om å legge ut bilder av babyer på nettet? Ville du ha gjort det? 

Fødselshistorien, del 2

Normal
0

false
false
false

EN-US
JA
X-NONE

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Table Normal”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin:0cm;
mso-para-margin-bottom:.0001pt;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:12.0pt;
font-family:Cambria;
mso-ascii-font-family:Cambria;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-hansi-font-family:Cambria;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

(Onsdag 8. Februar)

 

Tidlig på morgenen Onsdag ble riene litt mildere, jeg greide å puste meg gjennom de, og fortsatt ligge i senga. Det var iallefall noen av riene som var slik, så jeg fikk noen gode pauser i ny og ned. Jeg fikk nye oppvarmede risposer både for å ha foran på magen og bak på ryggen. De byttet skift på sykehuset, så fikk nye jordmødre.

Hun ene jordmora kom å sa hun ønsket å sjekke åpningen for å se om jeg kunne bli overflyttet til føden. Jeg hadde fått litt mer nå, tror det var 4 cm. Fortsatt lang vei å gå, men riene gjorde iallefall jobben sin.

Rundt halv 10 tiden ble jeg overflyttet til fødeavdelingen. Der ble jeg kjørt innpå et rom, rommet hvor jeg skulle føde. Fikk møte verdens koseligste jordmor som skulle hjelpe meg gjennom fødselen. Hun sa hun var sikker på at jeg kom til å føde på hennes skift, og hun var ferdig på jobb klokken 4. Da begynte jeg virkelig å glede meg. Det som virket så uvirkelig ble plutselig litt mer virkelig!


Jeg fikk lystgass introdusert med en gang jeg ble overflyttet, heldigvis. For nå hadde jeg sterke rier igjen. De første gangene jeg pustet lystgass var jeg veldig negative og sikker på at det ikke virket. Riene var VONDE! Men jordmora forklarte meg at jeg måtte gi det en kjangse og ikke slippe lystgassmaska før rien var helt over. Jeg prøvde igjen, og igjen.

Og det funket! Wow! som det funket! Jeg kom meg gjennom riene uten å vri meg av smerte. Jeg pustet og pustet inni maska, og ble nummen på lepper og svimmel. Men det var vist helt normalt. Jeg lå der lenge med lystgassen og hadde ingen uutholdelige smerter. Dette var som å komme til himmelen I forhold til nattens smerter.

Etterhvert kom det en lege inn på rommet. For jeg hadde store planer om epidural.  Han var litt forsinket pga en operasjon, men det var ok for lystgassen gjorde virkelig jobben sin. På grunn av at jeg har jeg har skoliose var han litt usikker på om epiduralen ville funke på meg. Men han trodde det ville fungere, og han stakk sprøyten I ryggen min. Fikk også en ledning I hånda, det gjorde heller ikke så vondt. Ingenting som kunne måle seg med nattens rier, så jeg klaget ikke. 

Mamma kom også da jeg ble overflyttet til fødeavdelinga. Mamma tok seg fri fra jobb, og var der helt til fødselen var over, godt å ha henne der også. 

En stund etter at epiduralen var satt, så minket riene. De kom sjeldnere og var mye svakere. Jeg kjente de ikke godt, og tenkte at fødselen hadde stoppet litt opp. Derfor sa jordmoren at jeg måtte få riestimulere drypp for å sette I gang riene og få litt fortgang I fødselen. Ikke noe vits i å drøye enda mer. Riestimulerende dryppet fikk jeg klokken halv 1. 

 

Så kjente jeg plutselig at babyen var på vei ut. Jeg sa det til jordmor at nå kommer babyen, og hun bare “Neida, ikke helt enda” Jeg protesterte og sa JOO! Jeg kjente jo at han var på vei ut. Det var skikkelig nedpress.Jeg hadde rett! Hun satte på en elektrode på babyens hode for å registrere hvordan babyen har det. Så var vi I gang!


Pressriene startet klokken 2!  Det gikk ikke lange tiden før jordmoren sa hun kunne se håret på babyen. Da var vi nærme! På neste pressrie kom babyen! Noen sekunder senere hørte vi babygråt. Det tok meg 17 minutter, hadde kanskje 5-6 pressrier, så det gikk fort.  Er veldig fornøyd.


Jeg gråt utrolig mye da babyen kom til verden! og babyen gråt! Det var helt fantastisk! Helt ubeskrivelig! En velskapt liten gutt, en fantastisk vakker baby, og en stolt mamma! Jeg har aldri vært så stolt i mitt liv! Jeg greide det!


Babyen var utrolig nydelig, og jeg fikk han på brystet etter at de hadde tørket han litt, og kjæresten min hadde klipt av navlestrengen. Der lå han på brystet mitt lenge. Det var en helt ubeskrivelig følelse. Helt fantastisk. Han var så nydelig, lille Gullgutten min. Kjempe liten, og helt perfekt!!!! Ord kan virkelig ikek beskrive alt man føler der og da!

Åh, jeg er så lykkelig!!!  Alt gikk så bra! Fødselen var ikke noe vanskelig i det hele tatt, ingenting å grue seg til! For en utrolig nydelig søting. Jeg er helt forelsket.  Jeg har fått verdens nydeligst gave. En vidunderlig skatt! Et under! Jeg er så ubeskrivelig lykkelig, det går virkelig ikke an å sette ord på det! Livet er amazing! Jeg elsker guttene mine!!!!  



Fødselshistorien: Du får ikke forlate sykehuset!

(Tirsdag 7. Februar)

(Redigert verson, alle detaljer trenger ikke være med)

 

Forrige Tirsdag hadde jeg ultralyd på sykehuset igjen, oppfølging for å følge med veksten på babyen. Da jordmoren var ferdig med undersøkelsen fortalte hun at jeg hadde litt lite fostervann og at babyen ikke hadde vokst så mye, han var nå 16 prosent mindre enn gjennomsnittet. Men det kan være vanlig i og med at både jeg og kjæresten min var rundt 3000 gram da vi ble født. 

Men hun ville likevell sende meg på en sjekk på en annen avdeling for å se om jeg hadde lekket fostervann, Bare for å være på den sikre siden. 

Etter litt venting ble jeg tatt med på et undersøkelsesrom og møtte en overlege. Legen måtte undersøke  for å se om det var fostervann mellom hodet til babyen og livmorhalsen. Noe det helst skulle være. Men det viste seg at det ikke var det. Og da mente legen at jeg mest sannsynlig hadde lekket en del fostervann. Derfor sa han “du får ikke dra hjem fra sykehuset I dag. Når du drar herfra så har du babyen din med deg.” 

Jeg ble rimelig sjokkert da legen sa dette, hadde virkelig ikke forutsett noe slikt. Jeg som hadde så mye å gjøre før Lillegull skulle komme, mye som måtte fikses. I tillegg ble jeg skremt over igangsetting fordi det var ikke en slik fødsel jeg hadde forestilt meg. Nå ante jeg plutselig ikke hva jeg gikk til lengre. Da ble tanken på fødsel plutselig skremmende igjen.

 

Jeg måtte vente på gangen igjen etter undersøkelsen, helt til ei jordmor kom og hentet meg og tok meg med innpå rommet hvor jeg skulle være. Jeg fikk ett eget rom med 2 senger og bad med dusj. TV og internett var det også. Fikk beskjed om å vente på rommet så skulle noen komme å informere meg.

 

Ei jordmor kom like etterpå og koblet meg opp til en CTG maskin for å lytte på babyen. Der skulle jeg sitte rolig i 20 minutter. Men da det hadde gått 20 min og jordmoren ikke hadde kommet tilbake ble jeg litt utålmodig. Men jeg måtte nå bare sitte der til hun kom, slik jeg hadde fått beskjed om. Når det hadde gått en time fikk jeg følelsen av at jeg var glemt. Men etter 70 min kom hun endelig. Uten noen forklaring på hvorfor det tok så lang tid. Men det er vel alltid mye ventetid på sykehus. Hun sa hun skulle komme tilbake litt senere og fortelle meg litt om igangsetting og gi meg viktig informasjon. 


 

Det skjedde aldri. Jeg fikk aldri noe informasjon om noe, så jeg brukte ventetiden på å google igangsetting på nettet. Fikk derfor en liten innføring i hva det dreier seg om. Leste at riene kunne bli mye mer intens ved igangsetting, og da gruet jeg meg enda mer. Etter ei stund kom kjæresten min på sykehuset også. 

 Klokken 7 på kvelden kom jordmor sammens med en lege som skulle gi meg tabletten for igangsetting. Den ville gjøre slik at livmorhalsen modnet og riene ville starte. Fikk beskjed om at mange trenger full dose, med piller hver 4. time over lengre tid, mens noen reagerer kun på en pille. Jeg hadde tro på at kroppen min kom til å reagere på bare en pille, fordi jeg bruker svært lite medisiner ellers.

Fikk beskjed om at de ikke kom til å gi meg ny pille innen 4. timer hvis denne ikke ga effekt, de ville heller starte med ny dose neste morgen kl 08.00 og fortsette derfra. 

Da det hadde gått noen timer og ingenting hadde skjedd, fikk jeg beskjed om at det mest sannsynlig ikke ville skje noe, og at jeg måtte vente til neste dag. Men jeg visste noe kom til å skje, det hadde jeg på følelsen. Jeg kjenner kroppen min så godt. Men som oftes skjer jo ting på natta, og det visste jeg var tilfelle denne gangen også…

 

Rundt midtnatt ble jeg koblet opp mot CTG registrering igjen. For å se hvordan babyen hadde det, og om pillen hadde noe effekt eller påvirket babyen på noen måte. Jeg måtte ha registreringen 3 ganger før de ble fornøyd. Den ene gangen glemte hun å gi meg den knappen man skal trykke på når man kjenner babyen bevege på seg, og neste runde ble for ulik de jeg hadde tatt tidligere, og derfor måtte jeg ta en 3. runde, som var helt fin. Fikk ikke lagt meg for å sove før 2 tiden på natta, og da var jeg veldig sliten.

 

 Jeg sov godt i 2 timer. Klokka 4 kjente jeg masse mensmurring i magen, og skjønte noe var på gang. Klokken 5 hørte jeg en liten klikk-lyd fra magen, og da gikk vannet. Vi tilkalte jordmor. Det var tydelig at pillen hadde begynt sin virkning.

 Jeg ble koblet opp mot CTG registrering enda en gang, og nå var jordmor sikker på at det kom til å skje ting utover natta, og at det ikke var sikkert jeg trengte noen ny dose av igangsettende pille neste dag. Takk og pris for det. 

Etter at vannet var gått startet riene, og natten med smerter! Det gjorde vondt da det sto på som verst. Jeg ante jo ikke hvor ille riene kunne være, det var jo selve utpressinga jeg gruet meg til, men dette var nesten uoverkommelig. Riene var sterke! Jeg fikk varme risposer for å lindre smertene, og det hjalp litt. Riene holdt på gjennom hele natta. Ble ikke mye søvn da nei. 


(badet på rommet jeg fikk tildelt var veldig møkkete! Æsj)
 

På morgenen dabbet det litt av. Jeg hadde kanskje hele 10 minutter med pauser, og riene var ikke like sterke og vonde. Hun ene jordmora skulle sjekke åpningen min for å se hvor langt prosessen hadde kommet, men det var ikke mange cm, kun 2. Hun vurderte å sende meg på fødeavdelinga siden jeg hadde så sterke smerter, men siden åpningen var så liten burde vi vente litt. Dessuten var det fullt kaos på føden, stappfullt med folk og ingen ledige ansatte, så jeg hadde det nok bedre der jeg var likevel. Dette ble en lang natt….

del 2 kommer snart…..