Her om dagen måtte lilleprinsen begynne på antibiotika. Og ofte er det antibiotikamikstur småttisene får. Hele 4 ml skulle han få hver gang, og jeg undret lenge hvordan jeg skulle få i han denne fæle medisinen.
Først blandet jeg den ut i melk, men det var ikke så lurt fikk jeg plutselig høre. Det er ikke alt som bør blandes med melk, for da kan effekten forsvinne. Så forsøkte jeg saft, men det var heller ingen suksess.
Så hva skulle jeg gjøre for å få i han dette tro? Uten å bli noe klokere tenkte jeg at det skader vell ikke å prøve å gi det uten å blande det ut i noe? Det er lov å håpe.
And guess what? Han tok medisinen uten noe som helst protest! Ikke en mine engang. Gjett om jeg ble overrasket!! Snakk om å lage seg et problem av ingenting. Flinke gutten
Da lillejenta var nyfødt, og helt frem til hun var 3 måneder hadde vi store ammeproblemer. Hun var lite interessert og la heller ikke på seg nok. Ikke rart at vektkurven ikke økte slik den skulle når hun protesterte ved hvert måltid.
“Gi flaske” fikk jeg ofte høre, både fra ammepoliklinikken og helsestasjonen. Men hvorfor skulle jeg det? Problemet var aldri at jeg ikke hadde nok melk, det var heller for mye, og til tider flommet det over slik at det ble for mye å drikke unna! Jeg ville få til amminga, og hun var heller ikke noe som helst interessert i flaska. Hvorfor skal barnet heller velge flaske? Her funket ikke det iallefall, og jeg er glad jeg nektet å gi opp amminga.
Noen ganger må amming læres. En nyfødt baby må ofte lære seg å få rett sugetak og rett teknikk for at det skal funke, de er ikke født som ammeeksperter. Med mye trening så funket det endelig her også. Og det var godt for både mor og barn, endelig snudde vektkurven.
Lillejenta er nå 5 måneder og veier 6kg. Fikk høre på helsestasjon at det ikke var nødvendig i det heletatt å stresse med grøt enda, fordi vekta har gått opp mye, og hun er så mett og fornøyd. Det er godt å høre!
Det er egentlig ganske deilig å våkne opp å ikke ha noen planer for dagen. Det er godt å slappe av, og slippe å stresse med å komme seg ut fortest mulig. Men rastløs som jeg er så måtte vi finne på noe morro – det er tross alt helg og familietid. Jeg elsker helger for da har vi så mye tid sammens. I dag bestemte vi oss for å ta turen til Voll gård.
Vi stortrives på Voll gård, og har vært der mye i det siste. Der er det jo noe for alle; både dyr, traktorer, og hopping i høyet. I dag var vi også utrolig heldig med været. Det hadde regnet MYE, men da vi kom frem skinte solen og det var varmt og godt. Det skulle ikke vare lenge, men vi rakk å titte på alle dyrene og kose oss en stund før regnet høljet ned igjen. Da snudde vi nesen hjemover.
….. Eller rettere sagt; hjemme hos søs og Ariana. De er hjemme alene i helgen, og da måtte vi finne på noe sammen. Vi tok med småttisene ute etter at regnet hadde gitt seg så de fikk hoppe i søledammene, løpe i det våte gresset, og leke sammen. VI storkoset oss hele gjengen, og vi fikk faktisk nytet solen litt i solveggen også. Skal virkelig ikke klage på det.)
I dag deltok jeg på et møte på St.Olavs hospital, ikke for min egen del, men for noen helt andre. Og for å si det slik, jeg er ikke bare litt rystet, jeg er heller mer sjokkert over hvordan enkelte kan oppføre seg mot pasienter. Noen mennesker burde virkelig ha valgt et annet yrke.
Det første som møtte oss var synet av av en ung kvinne som kom skrikende fortvilet ut fra et kontor. Og inne på dette kontoret skulle det vise seg at vi også skulle noen minutter senere. Vi skjønte raskt hvorfor den unge kvinnen som vi så tidligere gråt, for måten på å snakke nedlatende til pasienter skal man lete lenge etter. Jeg ser alltid etter det beste i andre mennesker, men dette mennesket var på kanten til å være grusom. Å ha så lite respekt for medmennesker er meg meget sjokkerende, iallefall når man er i en slik yrkestittel.
Kunne godt ha skrevet side opp og ned om denne saken, og nevnt navn slik at andre får vite hvem de bør unngå. Men det holder jeg meg for god til. Dette ender iallefall i ledelsen, for jeg håper at ingen andre kvinner kommer til å møtes med det samme som alle vi i dag ble møtt med.
I går gjorde jeg mange ærend. Ryggen er langt fra bra, men jeg greier iallefall å komme meg rundt, og kjøre bil igjen. Og bare det føles jo amazing. Og når man endelig blir litt mer mobil igjen, gjør man kanskje mer enn man burde. JEg dro å handlet mat, og handlet bursdagsgaver, for på ettermiddagen var det storslagen feiring av tantebarna mine, Sebastian som fylte 3 år og søstra Sarah som blir 1 om ikke så veldig lenge.
Etter en dag med farting kjentes det ut som ryggen skulle gå AV PÅ MIDTEN. At jeg aldri lærer. Som dere ser på bildet nederst så er jeg utrolig skjev, og ser ut som ei gammelkjørring med store ryggproblemer når jeg går. Lilleprinser ler av meg hele tiden og sier at jeg ser ut som en gammel dame.
BUrsdagsfeiringen var utrolig koselig, og hovedpersonen selv ble utrolig glad for alle gavene. Det er så gøy å se reaksjonen når pakkene åpnes:) Vi spiste masse god mat (Les: kaker og div usunne saker:) og lilleprinsen storkoset seg som bare det. Lillesøster sov seg gjennom det meste av feringa, men synes det var veldig stas da hun endelig våknet. Temaet på bursdagen var brannmann sam, og det ble servert en ekte brannmannsam kake. supergod
