Da jeg gikk gravid begynte jeg å forandre meg. Ikke bare kroppslig, men psykisk. Plutselig ble jeg helt fisefin og nøye på alt jeg ikke har brydd meg om tidligere.
Som tanken på å ha et ekte juletre i hjemmet for eksempel. Det har jo alltid vært tradisjon hjemme hos mamma å ha ekte tre, og det har betydd mye for meg i barndommen. Det er jo noe spesielt med lukten og steminingen et slikt tre gir. Men nå synes jeg det er ekkelt å tenke på å skulle ha et ekte tre her i leiligheten. Tenkt på alle insektene som befinner seg i treet?! Og alle edderkoppende… Grøss!
Jeg har blitt hysterisk på støv og rydding. I oppveksten har jeg alltid vært en dyreperson, jeg eeelsker dyr!!! Gjør jo det enda. Men nå vil jeg ikke ha Leo på besøk hjemme hos oss, for jeg er livredd for alle hårene han røyter. Vil ikke at lille babyen min skal leke seg i Hundehår, og få det på klærne sine, i øynene eller i munnen. Han røyter jo så mye, og det blir jo fort hår overalt.
Jeg greier ikke slappe av hvis det er rotete rundt meg, eller støvete. Da MÅÅ jeg rydde og vaske. Når jeg får besøk blir jeg stresset bare fordi tingene de har med seg ligger rundt omkring. Da føler jeg det er rotete igjen.
Det handler nok om at jeg vil at babyen min skal ha det bra, det skal være ryddig og rent rundt han. Det betyr mye for meg!
Flere som har det slik?
