Det skal ikke mye til for å skremme meg

I går hadde jeg endelig mulighet til å dra på en lang løpetur i skogen, og siden jeg hadde god tid, så bestemte jeg meg for å prøve en ny løype. Jeg var godt utstyrt med GPS og fitbit, og var klar for en lang løpetur i finværet. Men så idyllisk skulle det ikke bli.

Det tok ikke lange tiden før jeg presterte å rote meg bort i skogen. Jeg er ikke den med den beste retningssansen, og jeg følte jeg havnet på ville veier. Men heldigvis hadde jeg GPS med meg i appen på telefonen. Da var det bare å ta frem mobilen, og finne ut hvor jeg var. Men så lett skulle det altså ikke være.

I samme sekund som jeg åpnet mobilen, presterte den å slå seg av. Selv om jeg hadde over 34% strøm. OMG! Er det ikke typisk. Da begynte jeg å bli litt stressa. Jeg er fortsatt plaget med intens tørrhoste, og når jeg løp så ble det til tider tungt å puste. Og nå var jeg på ville veier i tillegg. Det skal faktisk ikke mer til før jeg blir skeptisk til situasjonen.

Men når man er i skogen, er det mange ting i naturen man kan bruke for å finne veien. Jeg hørte en bekk som rant i nærheten, og tenkte det var logisk at bekken ledet ut i vannet jeg var på vei til. Derfor bestemte jeg meg for å følge bekken. Det viste seg å være lurt, for plutselig kom jeg frem til vannet, og da visste jeg hvor jeg var. Turen gikk rett hjem da jeg fant den kjente stien, for uten musikk på øret er det ikke det samme å være på løpetur. Men jeg fikk meg iallefall en 40 minutters runde, og det er ikke verst det heller.

2 kommentarer

Siste innlegg