Da Coronapandemien kom å overtok Norge, var jeg meget bekymret. Jeg var sikker på at jeg skulle være en av de første som fikk coronaviruset, men enn så lenge har jeg ikke fått det. Men så jeg har vært veldig forsiktig og da. Jeg sluttet å dra på treningssenter, jeg har hjemmekontor, og er for det meste hjemme, stortsett hele dagen. Jeg prøver å dra på butikken max en dag i uken (selv om det ofte blir flere turer) men uansett så ser jeg på meg selv som ganske så forsiktig. Jeg har testet meg for corona ved hver forkjølelse, men har heldigvis berget enn så lenge.
Men nå begynner jeg å bli lei av å ha livet på vent, å det å ikke kunne gjøre noe som helst. Det går kanskje an å leve hverdagen litt mer normal enn hva jeg har gjort, og fortsatt være forsiktig. Mange av mine venner drar både på kino, og i badeland med barna sine, dette har jo jeg unngått. Men nå har jeg bestemt meg for å ikke leve i denne frykten lengre, og denne uken åpnet jeg medlemskapet mitt på treningssenter igjen, og gjennomførte mine to første økter.
Jeg skal innrømme jeg er meget skeptisk når jeg hører folk hoste på treningssenteret, og at de ikke holder nok avstand. Men jeg spriter henda for harde livet, og vasker apparatene både før og etter øvelsen. Så krysser jeg fingrene for at det går bra. Det er iallefall utrolig godt å endelig komme igang med treningen igjen, nesten ubeskrivelig.
Føler du at du har livet på vent, eller lever du mer som normalt?
